Longo

Et utsagn har satt seg fast i hodet mitt å nekter å forlate til jeg blir enig med underbevistheten. Er det sant? Hvorfor sa han det? Har jeg lurt megselv til å tro en falsk sannhet om hvorfor jeg ser ut som jeg gjør?

Igår dro jeg til biblioteket for å få sendt avgårde noen jobbsøknader. Jeg var mildt sagt ikke 100% og hadde virkelig ikke lyst til å bli ¨sett¨. Men av en eller annen grunn hadde jeg på følelsen av at Festus (en nigerianer jeg nylig har blitt kjent med) var i nærheten. Og riktig nok, 2 min etter at jeg hadde satt meg ned kom han... fuck... I look like shit, and I don´t feel like pretending normal. Vell...

Det var egentlig ganske hyggelig, han lærte meg litt yoruba og vi snakket om alt fra nigerianske filmer til min tendens til å gå barfot (noe jeg ifølge han ikke burde gjøre). Jeg hadde på meg arbeidsbuksa mi (den jeg bruker når jeg jobber med sement, fugestoff og diverse andre byggningsmatreale), den er ren (som i at jeg vasker den jevnlig) men den ser vel litt shabby ut. Han tilba meg sko og klær, som jeg takket nei til (jeg er ikke en veldedighets sak, og jeg har ikke energi til å forholde meg til klær eller sko...). Så sa han det som jeg har tenkt på siden. ¨you don´t look after you´re self¨. Jeg protesterte litt, for jeg drikker ikke alcohol, røyker ikke, spiser generellt sunt, drikker min en liter vann daglig, trener og prøver etter beste evne å ha et sunt søvnmønster. Men så måtte jeg gi meg på det, for estetisk bryr jeg meg ikke, jeg kunne gått rundt i en striesekk om den var varm nok (jeg har faktisk altid ønsket meg en striesekk så jeg kunne lage meg kjole, men det er en annen sak.)

Jeg har altid sagt tilmegsel at det er slik fordi;

1: Jeg er imot konsum-kulturen som tar mer og mer av for hvert år som går.

2: Jeg mener at viss du dømmer meg basert på klærne mine, er du mest sannsynlig ignorant, en ass eller noe annet negativt, og da trenger jeg deg ikke i mitt liv, og du fortjener ikke å ha meg i ditt.

3: Jeg føler meg falsk hvis jeg kler meg fint... som en skuespiller i en kostyme. Det er ikke meg... Jeg kan godt spille rollen, men jeg føler jeg lurer folk rundt meg, som om jeg er en løgner (and it dosn´t feel good).

4: Jeg ønsker ikke oppmerksomhet (denne er kanskje litt motsigende, for i et homogent miljø vil det å kle seg som andre fungere mer som kamuflasje enn det å kle seg som en gal-på randen til hjemmløs-person. Men mindre positiv oppmerksomhet kanskje?) Jeg føler som oftes ikke for å bli plystret etter eller snakket til av shadye mennesker som prøver å overtale meg til å bli med dem til mørke gatehjørner. (haha, men igår da jeg gikk å tenkte på alt dette ble jeg faktisk plystret etter, for en syk verden vi lever i).

5: Jeg kan gjøre hva jeg vil i mine klær. Jeg kan klatre i trær, sitte på bakken, gå i spagat whatever I might feel like:p Jeg føler meg mye trygger i mine klær, for jeg vet at de ikke hemmer min bevegelse, så om jeg må sparke til noen har jeg muligheten. (Jeg kledde meg faktisk fint for å gå ut én gang eller to da jeg var i Sør-Amerika, og det var de kjedeligste kveldene i hele historien av Sør-Amerika eventyret. Vell.. kjedelig og kjedelig, veldig paranoid fyllt, og det hjalp ikke at en druggy begynte å løpe etter oss på tur hjem.)

Alt over er rett, men er det hele sannheten? Et av problemene er kanskje at (tru det eller ei) så er jeg perfeksjonist og forventer at klærne er helt ¨rett¨. Jeg nekter å kjøpe et klesplagg med mindre det er 90-100% (med mindre jeg virkelig ikke har noen klær, da kan jeg slakke litt på standaren og nøye meg med 70%.) Problemet er at jeg aldri finner klær som holder mål, og derfor ender opp i gaver og arvete klær (som for det meste er helt feil). Jeg har en veldig klar visjon av hvordan klær´ne mine skal være. Lengden må være perfekt, kuttet og fargen helt rett. Problemet er at jeg vet ikke om disse klærne finnes i den virkelige verden. Kanskje jeg bare må lære meg bra sy teknikk og designe mine egne klær. Det tar sikkert mindre tid enn å vente på at de perfekte klærne skal komme flytende til meg.

Men det som utsagne hans fikk meg til å tenke på var om jeg bruker alle de overstående argumentene som en uskyldining. At jeg på et eller annet plan kler meg som jeg gjør fordi jeg ikke mener at jeg fortjener bedre? Så begynte jeg å tenke, hvis en annen person snakket til meg som jeg av og til snakker til megselv, ville jeg da vært venn med den personen? ... I don´t know...

5 timer senere... ah.. hvorfor kan jeg ikke få det utsagnet ut av hodet. Hodet mitt jobber på fullgang med å finne situasjoner som støtter utsagnet og situasjoner som motsier det. Jeg finner mange av begge. Ti stille hodet! Jeg har bedre ting å tenke på. Jeg er jo stort sett veldig snill med megselv. Trenger jeg å kle meg etter en mal itillegg? Vil jeg det? Rara, mo ko le se iye! (no, I can´t do that: yoruba) cause it would be fake! People can think what they want, but I don´t intend to be part of there sick little play called ¨fitting in, & interacting like zombies¨. I´m staring in my own play, called something like ¨the art of living¨ or ¨dansing through darkness¨ or something like that. (hmm, maybe that´ll be the title for my next book... Dancing Through Darkness...

"You don´t know what you got until it´s gone." Sant på mange områder. Når man har hatt noe lenge glemmer man hvor godt man har det og man tar det for gitt. Helt til feks vannrørene eksploderer og man vokner opp til en privat skøyte bane som kan omgjøres til privat basseng om man setter på litt varme (ja, bare sånn rent hypotetisk eksempel:p) Luksus vil mange si, og selv om både skøytebane og basseng høres ganske så kult ut så skulle jeg heller hatt vann i rørene så jeg kunne tatt meg en dusj, drikke vann fra kranen, vaske opp tallerker og klær i lunket vann, og kanskje den største luksusen av alt; kunne skylle ned i do. 

Jeg har aldri tenkt over hvor mye vann man i et vanlig hus bruker til daglig, og selv om jeg ikke har følt at jeg har sløst med vann tidligere så har jeg fått en helt ny forståelse for folk som må rasjonalisere på vann.

Det høres utifra dette ut som om jeg aldri har vært på telttur, hyttetur ol, men det er altså ikke tilfelle. Mine kjære foreldre har en selvbygd hytte uten innlagt vann, men de har i de senere årene begynt å tenke på å få innlagt vann ol. Jeg er den eneste som er sterkt imot dette, fordi det tar bort hele hytte-sjarmen. Men å leve i hytte uten innlagt vann og å leve i et hus uten innlagt vann er to vidt forskjellige ting.

På hytta er det for det første ikke vannklosett vs i huset går det med ufattelige mengder vann til dette formålet. Hytta er selvfølgelig inærheten av en vannkilde (en bekk) der man kan hente vann til å drikke, vaske kopper og kar, vaske klær, pusse tennene, og havet er også nært så man kan ta seg en dukkert. Huset er forsåvidt nært havet, men jeg har ingen intensjoner om å bade i minusgrader (det er forsåvidt ganske sterk strøm der og nok ikke den ideele badeplass). Sånnsett kan kanskje hytta og huset likestilles når det kommer til bading/kroppshygiene. Men å ikke ha ferskvann i nærheten gjør kles og oppvask en smule mer tidskrevende. Det som er tidskrevende er å få nok vann til å gjøre det.

Hvordan får jeg vannet mitt fra nå? Jeg er så heldig at det er snø ute, så jeg har bøtter stående forann ovnen, og kasseroller på toppen (for å få maks utbytte). Men det er overaskende hvor lang tid det tar å smelte snø. Who would have figured!? Og så kommer begrensingen der på at jeg bare har to bøtter og en balje til å smelte i (og en stor kjele).

Jeg har altid satt pris på vann, men har fått åpnet øynene til hvor mye vann en husstand bruker.

Men det er forsåvidt litt idyllisk med snø forann ovnen om sant skal sies. Hadde jeg hatt utedo hadde livet vært bra (hahaha det hadde jeg aldri trudd jeg kom til å si, men det er det som sluker mest vann og det gir meg verken rene klær eller tallerkner tilbake... Det er vel forsåvidt for det beste;) 

Jeg håper snøen ligger en stund framover, og at det kommer litt puddersnø. For den jeg har nå er litt skare aktig og skjærer litt i hendene når jeg er ute på "innhøsting". Nå må jeg ikke bli for kravstor her... så lenge det er snø er jeg fornøyd!:)

It goes without saying that my thoughst go to those who don´t have any clean water source. Men for ikke å gjøre dette innlegge for seriøst velger jeg å fortelle enkelt og greit om min hverdag (det har forsåvidt bare vært en uke), så får folk dra de slutningene de selv ønsker. Lokalt, globalt and beyond.

åh... Jeg kommer bare på mer og mer som passer inn her. Som hvordan det enkelte steder er forbudt å samle regnvann for å bruke selv ol. Staten eier regnet. Men om du vil kan du kjøpe (for penger du mest sannsynlig trenger til helsetjenester eller mat til barna). Seriously?! Shiats like this make me angry!

End note: Don´t feel obligated to read any of my long rambling crazyness of the night! Yeah, and WARNING: potentially long and boring and should not be read to anyone operating heavy machinery as it might cause them to fall asleep and potentially hurt someone. And bla bla bla, don´t sue and shiats:p

Kl 03.27 9.des.2011 It begins...

SETTING

ligger i senga (''skal'' sove, men no freaking luck...). Den eneste lyskilden i rommet er en gammel nattlampe som henger over hodet mitt.

Til høyre for meg (gode 20cm fra senga): et klesstativ full av halvtørre klær som nogenlunde skjuler stolen som står bak det (som jeg er overbevist om er forhekset eller noe, for det popper opp klær bare jeg snur ryggen til 2 sekunder).

Til venstre (1cm fra senga): En kald annonym murvegg med et hint av gul(?)-farge (vanskelig å se i dette lyset).

Bak meg (1,2meter?: døren ut til den virkelige verden. En verden som vrimmler av forskjellige mennesker som ikke tar seg tid til å smile til deg, selv ikke når du har fått brev og blitt overlykkelig og bare må åpne det der og da, som fører til at du blir sittende på gulvet i gangen som et lite barn og leser av hjertens lyst med et smil som går utover alle breddegrader.

Foran meg (ca 1,5meter fra fotenden på senga): verdens beste widescreen... aka. Et stort vindu som de siste dagene har gitt meg de mest fantastiske lysshow i form av lyn, og audio med piskende regn, vind og torden.

Hvorfor beskriver jeg settingen? Hmm... kanskje for at du skal forstå hvor late night rambling comes from? Kanskje for at du skal tilgi mine insane outbursts of insanity og forstå at det hele skylles for mye rot? Fysisk eller psykisk rot spørr du? Hvem vet lenger, grensene har forlengst blitt slitt bort og ting har begynt å flyte over i hverandre. It might not even be me writing...

Try not to understand this... Jeg har havnet i limbo land. Her er det et kasino. Jeg inviteres bort for å spille. Tøff, vågal og nådeløs (som jeg liker å tro at jeg er,) går jeg bort og setter meg ned med største selvsikkerhet. Her skal det gambles! Jeg begynner med gavmilde innsatser. Odsene er greie. I lose some, I win some. De andre rundt bordet klør seg i håret... grubler mens de utstråler noe som ikke kan forklares som noe annet en sterk nervøs energi. Jeg ser det, føler det, men ser på dem med et perplekst blikk. Jeg Forstår det ikke...

Vi fortsetter å spille, og jeg føler meg som konge på haugen... Jeg smiler tilfreds.

Så forsvinner pengene... reglene forandres... odsene snur... Alt blir snudd opp ned og min tidligere selvsikkerhet blir erstattet av uvelhet og forvirring... Jeg ser rundt meg. De andre har som ved et trylleslag skiftet personlighet fra nevrotiske-engstelige-grå-mennesker til å se håpefull ut. De stråler... Odsene er på deres side!

Innsatsen skal ut på bordet. Det er min tur... på nytt ser jeg rundt meg, prøver å finne tilbake til den iskalde gambleren. Men alt jeg ser er tall og figurer som flyver mot meg, som forteller meg; ''Innsatsen er for høy!'', ''odsene er imot deg!''.

Jeg kan velge å stå over, men samtidig vet man at med dårlige odds kan man vinne stort! Ikke game-show stort, men fucking Univers stort!

Tanker og informasjon farer rundt i en voldsom fart, jeg føler meg svimmel. Klarer ikke forholde meg til spillet. Jeg er handlingslammet. Jeg griper fatt i borde for ikke å falle...

De andre rundt bordet ser brydd på meg; ''skal du spille eller skal du ikke!?''. Jeg har glemt hvordan man lager ord, og prøver å stamme fram et svar som skal gi mening... Da kjenner jeg en trygg hånd på ryggen min. Jeg snur meg og der står en spirit guide som har tatt fysisk form. Hun er kommet ned fra et annet rike for å støtte meg. (they are obviously big on gambling up there, who knew!?:p)

Jeg ser på henne med store fortvilte øyne; ''hva skal jeg gjøre?!'' Hun ser på meg, smiler med hjerte og sier ''du har allerede svaret.''

''Men... men... hva om jeg taper?! Insatsen er så stor at jeg kommer til å gå konkurs og være gjelds slavet resten av livet!'' Hun ser på meg igjen ''Ha tillit. Våg å satse å du kan vinne stort. Tro på meg.'' Hun begynner å miste form, gå tilbake til væren. Men før hun forsvinner helt ser hun rett på meg, ser meg. Så sier hun med største klarhet ''husk...for å vinne må du ha tiltro til at du fortjener det...''

De andre rundt bordet, utålmodig, uten å ha fått med seg det som nettopp skjedde spør meg igjen: ''Skal du spille!? Eller ikke!? Make up your fucking mind!)

kl 05.08: fuck er klokken blitt så mye allerede?! Jeg er tydligvis ikke så rask til å skrive på tastatur alikavel... eller kanskje det skylles tankeløs stirring ut i space? Kanalisering av ånder?:P who the fuck knows, it´s night (correction: it´s morning) and I need to get some sleep.

Hvorfor har jeg skrevet dette?! Hvorfor sender jeg det til deg?! Sender jeg det til deg?! Kanskje, hvis du har det foran deg så har jeg nok sendt det... men mest sannsynlig ikke...(jeg har ikke internett før om tidligst 4 dager...) hvis jeg leser over det jeg har skrevet kommer jeg garantert ikke til å sende det, ergo... hvis du får det, kommer det nok som en uferdig tankerekke og word vomit, og det beklager jeg. Jeg måtte bare få tømt tankene på papir (kanskje får jeg sove nå?!).

Du trenger ikke lese et eneste ord for som sagt er det word-vomit en tidlig fredags morgen (og jeg har vært oppe siden 03:24 torsdags morgen... and the rambling continues... og å skrive at du ''ikke trenger å lese et eneste ord'' på slutten av en tekst er en snikete måte å få noen til å føle at de hadde et reelt valg etter at de har lest, noe de igrunnen ikke hadde siden de ikke viste at dette bare var noe du måtte skrive for din egen del og at de ønsket å lese eller ikke var hel og fullt opp til dem.

Så ja. Jeg skriver herved det helt først, så du kan velge:)

END kl 5:26

Hmm.. Hvis du møtte meg på et bibliotek, jeg hjalp deg med dataen din og snakket med deg en halvtime, ville du da ringt/send sms og e-post med "was up baby, i miss u." eller  "were are you baby". Muligens... Men hvis jeg sa at jeg hadde en kjæreste og takket nei til tilbudet om å gå ut på lørdag ca 8ganger, ville du da fremdeles fortsatt?

Ok, tingen jeg ikke forstår og som creeper meg litt ut er faktumet at jeg ikke kjenner denne personen what so ever. Hvis en venn av meg hadde skrevet det ville det vært greit, men noen jeg har snakket med maks en halv time (og som tror jeg har kjæreste)... Let´s just say ingen av mitt kjønn ville være så persistent for å overtale meg til å være deres venn.

Men what the heck, kanskje jeg bare har manglende forståelse for enkelte kulturer og deres måte å snakke på. Jeg bryr meg feks ikke når latinamerikanere kaller meg bådet det ene og det andre (vell.. jeg har lyst til å slå til noen av de. Du kan kalle meg mye rart, men kaller du meg barbie så burde du holde avstand:p vell.. det er ikke helt sant, hvis du er asiatisk og kaller meg barbie så gjør du det nok på en søt og ikke vulgær måte og da er det greit:) Men tilbake til saken. Som latinamerikaner kan du komme unna med å si masse rart til fremmede, (men det som blir sagt, er ikke akkuratt sagt med uskyldige motiver om et ønske om å bare være din venn). (Hvorfor lar jeg noen jeg ikke kjenner snakke sånn til meg mens andre ikke? Jeg tror kanskje jeg lar alle snakke sånn, men hvis jeg sier til noen at jeg er taken, så burde det være et tydelig clue på å backe unna, og om du virkelig bare ønsker å være min venn-burde du kanskje bruke ord som er kompatibel med å være noens kjærestes venn:p

Btw jeg vet at "was up baby" har skrivefeil, men det er ikke min. Enkelte ganger er sms´ene ganske uforståelige og kryptiske.

Du snakker med meg som om du har kjent meg i flere år... men det er et privilegie som må opparbeides:p vell.. maybe I should stop being afraid of people and all their weird intentions, and just go with the flow (and hang out at crowded lit places, and stay away from the shadows:)       

It´s that time a year again. For some reason I can´t sleep, or atleast until ''it'' is over. Local time around 12 o´clock, December 26, 2004.

In memory of the survivors. In memory of the missing. In memory of the dead, their loved ones and everyone affected.

Song:

Nomy - Hold Your Head Up High

Your personality type: "Harmony-seeking Idealist"

Quietly forceful, original and sensitive. Tend to stick to things until they are done. Extremely intuitive about people and concerned for their feelings. Well-developed value systems which they strictly adhere to. Well-respected for their perserverence in doing the right thing. Likely to be individualistic, rather than leading or following.

Careers that could fit you include:

Counselors, clergy, missionaries, teachers, medical doctors, dentists, chiropractors, psychologists, psychiatrists, writers, musicians, artists, psychics, photographers, child care workers, education consultants, librarians, marketeers, scientists, social workers.

Tip: Place the mouse cursor over the bars for explanations of the terms.

Renowned persons with similar personality types:

• Adam Sandler, actor and comedian
• Gillian Anderson, actress
• Johann Wolfgang von Goethe, poet
• Jamie Foxx, actor, musician and comedian
• Martin van Buren, American president
• Mel Gibson, actor and filmmaker
• Nelson Mandela, president of South Africa
• Nicole Kidman, actress
• Oprah Winfrey, TV show host
• Tom Selleck, actor

http://www.41q.com/#

Ting jeg har tenkt på i det siste og kunne ha skrevet lange avhandlinger om. Men i Mangel på energi og internett tilgang så har jeg bare satt dem opp i liste format.

-Hvordan jeg "lagde" en brann bombe som nesten satte fyr på hele rommet mitt, ja, hele bolig komplekset. (Gud så alene man føler seg når alt holder på å gå til helvete midt på natta)

-Hvorfor velger jeg bort kulturel jul i England for humørsyk jul med drapstrussler i Norge!?

-Tror folk at mennesker med dreadlocks er løsere på tråden (all free love and shaits)?!

-Psykisk traume fra da jeg var 2 år (paralysert av frykten for å få støt) som gjør at jeg ikke er flink til å utrykke meg idag?takk kjære store bror:)

-Desember har meldt sin ankomst... hey, we meet again Søvnløse-demon. (Er det mulig å ha tre mareritt på samme tidspunkt?!)

-Hvorfor jeg stritter imot enlightenment. Man kan ikke gå tilbake til å være ignorant hvis... ...og dagens sammfun er fylt av ignoranse, og bla bla bla

-Hvorfor jeg går rundt med en gullring (som de fleste folk respekterer og får dem til å holde safe distance, bortsett fra Nigerianere og folk fra Libya?! Kulturelle symbolske forskjeller?)

-Dumme grunner til å drikke alcohol og bruke narkotiske stoffer/svake personligheter og gruppepress

-Uferdig buisness i Sør-America

Når man er på opptur tenker man at det skal gå bra og at man ikke trenger hjelp, når man er nede er man alt for langt nede til å be om hjelp...

Tilbake til der tingene mine er... men ingen her bryr seg lenger, jeg har vært borte forlenge, og jeg orker ikke å prøve å forklare noe for dem for å få innpass igjen, fordi de ville ikke forstått. Ingen ville lagt merke til om jeg forsvant, bare plantene mine...

Jeg har fucket det så til de grader till.... jeg har ingen penger, ingen studier, og ingen energi til å gjøre noe med det... Jeg har servert en hvit løgn for mye til mine foreldre (for å beskytte deres skjøre hjerter fra sannheter som at jeg ikke studerer lenger ol.) åh... fuck....

Etter en to uker med kampkunst dans og meditasjon med fantastiske folk har jeg endelig kommet meg ut av landet. Jeg fikk laant en sekk av en skjoenn sjel og befinner meg naa i Bangkok. Her er har jeg vasset i flom, spist rare ting og voknet av aa bli vaat oppover foten fordi flommeni parken der jeg hadde lagt meg til for aa sove hadde steget 30-40cm.

Visa kortet mitt er sperret for asia uttak og jeg kommer meg ikke inn paa banken saa jeg faar fikset det, heldigvis har jeg faat laant penger saa jeg klarer meg.

Jeg har vell igrunnen roemt fra ting i Norge saa jeg vet at jeg maa komme meg hjem naa og faa ordnet opp i ting... Imorgen blir siste dag, saa da blir det full nytings:) soloppgang i parken med tranedans, ligge i skyggen av tre og se opp paa himmelen, og bare vaere. Turen gaar saa til Qatar (som jeg paa turen hit fant ut at jeg digger) der skal jeg gaa rundt med sjal paa hode og se paa morsome ting i taxfree'n, saa skal jeg bukke tre ganger i retning mekka, leke paa lekeomraadet og saa sove litt pa stillerommet... digg:)